I ura etter avgrunnsmetaforer

Fanny Duckert leverte epistelen 'Optimismens kraft' til Dagbladets Magasin for 22. mars (2008):

Evnen til å reorientere seg i eget liv ser ut til å være en kjernefaktor i optimisme. Optimister alternerer mellom aktiv mestring og reorientering. Hvis mestringen ikke løser problemet, gjennomgår de situasjonen på nytt, leter etter skjulte gevinster og skriver inn et nytt kapittel i sitt liv.

Mentalblogg :: mental status

Siden mai 2006 har livet vært en mer eller mindre sammenhengende kjede av angstanfall med tungt depressive perioder til avveksling; Livet har fått et nytt og fremmed aspekt ved seg, noe annerledes.

Ett alternativ er å svømme blindt rundt i kaos, men behovet for rasjonalitet og forståelse er heldigvis fremdeles til stede.

Å sette ord på og verbalisere det ukjente er følgelig blitt en utfordring. Når angstriene har kommet seilende én etter en, har jeg assosiert opplevelsene til hav og dønninger – lange og slake bølger som bryter innover grunnene med overveldende kraft.

Noe faglitteratur ble etter hvert forsøkt lest, men slett ikke forstått – kanskje på grunn av begrensninger i mentale evner, kanskje grunnet manglende objektiv distanse. Det slo meg at angsten, for meg, er temmelig emosjonell. Noe småbombastisk konklusivt – og kanskje alt for tidlig/prematurt – kom jeg til at en beskrivelse måtte ha en mer poetisk tilnærming enn hva faglitteraturen kunne by meg, nå.

Lesning av skjønnlitteratur har lenge vært en del av min generelle beredskap, og i slik tekst kom jeg tilfeldigvis over brokker som virket beskrivende eller tangerte opplevelsen av mentale forstyrrelser – tekstbrokker som treffende berørte de emosjonelle aspektene ved forstyrrelsene. (Et draw-back med litteratur er jo også at det noen ganger blir for sterkt rent følelsesmessig.)

Skjønnlitterære verk er jo per definisjon fiksjon. Men hvorfor ikke? En gluping mente jo at fiksjonen må være strukturert, både for å være lesverdig og virke troverdig, mens virkeligheten slett ikke er underlagt krav til slik stram logikk.*

I dag dukket det opp et langt mer "landfast" bilde av rytmikken i angsten opp: ura. Emosjonaliteten og sjelslivet har jo en tid jevnlig blitt omkalfatrert. Bitene flytter på seg og skaper igjen små sjokk; For hver stein som ramler litt og flytter på seg, raser også andre etter, som i ei ur: En bevegelig tredimensjonal, dynamisk masse av emosjoner. Et slit.

... kom til å tenke på et bilde av en tur vi tok i lia fra Gruve 1 under Sukkertoppen, da vi gikk på skrått nedover mot Blåmyra og byen. Litt som å gå i potetmel eller melis, grunnen sviktet, og hadde vi blitt stående ville massen ha blitt truende – kanskje beslektet med det å bli begravd levende, i sakte kino ...

16. mai 2008

I Dagens Næringsliv for 3-4. mai (2008) kunne vi lese en behagelig kort artikkel om den aktuelle Fritzl-saken i Østerrike. Heidi Kristine Jørgensen intervjuet Svein Mossige, doktor i psykologi, som ble sitert som følger:

Den vanlige kunnskapen vi har om det å bli utsatt for overgrep, sier at man reagerer med angst, depresjoner, konsentrasjonsproblemer og kroppslige problemer.

Les mer ...

16-26. mai 2008