BDSM :: det intimt private møter pietismen

Et stykke bak i seksuallitteratur på nettet, bortgjemt i en krok, finner vi historier fra BDSM-miljøene. BDSM har de siste årene sett ut til å innta en tydeligere rolle både i musikk og mote forøvrig.

Kombinasjonen smerte og nytelse har jeg ikke full forståelse for, så det var bare å sette seg ned og lese med et åpent sinn. Det ene aspektet er jo bildene, som fort blir repetative, banale og kjedelige. Verre er det med tekstene. Her kan man finne forsøk på å legitimere mange former for overgrep.

En del skildringer som går på sex som avstraffelse. Spesielt vanskelig blir det når forfatterne hevder at den underlegne ønsker og søker straff; Kan du for eksempel se for deg en fjortenåring som ønsker å bli misbrukt? Personlig er jeg en tviler. Eller hva med tekster som åpenbart rokker ved fastlåste hverdagssituasjoner ved hjelp av seksuell vold? Det ligner på legitimering og litterær voldtekt – mind games.

Fysiske, voldelige overgrep

For tekster om tvang, frivillig underkastelse og seksuell vold, tas utgangspunkt i en litt merkverdig opplevelse for et par måneder siden. På et utested spilte de en techno-aktig gladlåt om kvinnelig underkastelse og maskulin dominans, sunget av en glad ungpikestemme. (I disse hjemmebrente CD-ers tid, kunne dessverre ikke bartenderen fortelle verken hva låt eller artist het.) Og det er ganske interessant at slike fenomen skildres i en glatt og smørlekker liten innpakning. Er det markedsføring av nye holdninger, ironi eller et svensk kunst-forsøk på å diskutere hvordan kjønnsroller innlæres og dannes?

Nakenhet som grenser opp mot pedofili, kamuflert barneporno og kombinasjonen vold og sex er blant de mest utfordrende leseopplevelser for undertegnede, òg de vanskeligste å tenke rasjonelt om. Ikke bare fiksjonen, men også virkeligheten har sine eksemplarer:

For et par år siden traff jeg igjen en medelev fra videregående. Blant annet fortalte han at han hadde forsatt å ligge med femtenårige jenter hele veien siden den gang da. Etter å ha jobbet noen år som ungdomsskolelærer, hadde han blitt suspendert – eller no' sånt – så han gikk bare og slang med full lønn.

Hva er den greia der? Er det slik at noen ikke klarer å utvikle seksualiteten over et visst modningsnivå? Har det noe med at når den potensielle partneren begynner å få en selvstendighet som gjør at hyn ikke lenger enkelt og greit kan håndteres eller styres, så kompenserer man ved å gå ned i aldersklassene? Ikke vet jeg, det kan jo være helt individuelt også. Uansett er det svært fristende å kalle det patetisk.

1. mars 2006