Høykultur eller popkultur

Siden er publisert i birolle-seksjonen fordi forsøk på å innhente tillatelse til publisering, ikke har lyktes.

Professor Helge Rønning skrev en interessant artikkel om høy og lav kultur i Aftenposten 1. mars 2002:

Den dannede enhetskultur gikk under for mange tiår siden. Den er blitt erstattet av altetende kulturkonsumenter, ofte unge voksne, med høy utdannelse og brukbar økonomi.

I 1974 utga den amerikanske sosiologen Herbert J. Gans boken Popular Culture and High Culture. I 1999 kom den i en ny utgave som var et opptrykk av den gamle, men med en ny innledning og nye etterskrifter til hvert av de tre hovedkapitlene. Første gang boken kom ut, innebar den en utidsenlig kritikk både av kulturkonservativ forakt for massekultur og av marxistisk-inspirert kulturindustrikritikk. I stedet forsvarte og forsvarer Gans populærkulturens mange former.

Argumentene hans bygger for det første på at populærkulturen uttrykker store gruppers estetiske smak og erfaringer, og at den ikke bare er en kommersiell forflatning av virkelige kulturelle verdier. For det annet hevder han at folk har rett til de kulturelle uttrykk og produkter de vil ha. Han er opptatt av forskjellene mellom høykultur og lavkultur, og hvordan slike skiller er knyttet til klasse og sosiale motsetninger. Men han argumenterer også for at ulikhetene mellom høykulturene og populærkulturene er overdrevet. De er resultater av en felles moderniseringsprosess. Mellomkrigstidens høymodernisme og populærmusikk er ulike reaksjoner på erfaringer med økonomisk krise og sosiale omveltninger.

Gans peker på hvorledes kulturene ikke må defineres essensielt, men forstås som smakskulturer, altså som uttrykk for sosialisering, oppdragelse og innlæring avholdninger og verdinormer.

Han viser også at det stadig oppstår nye smakskulturer knyttet til den rolle og plass spesielle grupper får og skaffer seg i samfunnet – eksempler kan være de smaksnormer som utviklet seg i sekstitallets ungdomskultur eller som får uttrykk i den afro-amerikanske kulturens nye og sterke plass.

Ut fra disse forståelsesmåtene drøfter Gans to kulturpolitiske alternativer. Det ene går ut på at man skaper forutsetninger for en kulturell mobilitet som gjennom utdannelse og folkeopplysning gir alle forutsetningene for å tilegne seg en høykulturell smak.

Dette er en tankegang som blant annet finnes i den klassiske public service-kringkastingsideologien. Men den kan være lett nedlatende: "Vi vet hva som er bra for dere".

Et annet alternativer det Gans kaller subkulturell programmering, og innebærer en anerkjennelse av og oppmuntring til alle smakskulturer.

Denne holdningen innebærer ikke det samme som at en slapp aksept av alle kulturelle uttrykk er like gode, og at det er umulig å reflektere kritisk over hva som er godt og dårlig. Men den innebærer at slike verdidommer ikke er knyttet til hvorvidt noe befinner seg innenfor den høykulturen eller populærkulturen.

Boken har holdt seg godt siden den første gang kom ut, ikke minst fordi den tar opp i seg flere aspekter ved amerikansk kulturkritikk. Dette reflekterer Gans over i sin nye innledning, der han knytter sine argumenter til de såkalte kulturkriger (cultural wars) som har preget amerikansk debatt på nittitallet.

Frontene i disse krigene dreier seg både om kulturelle praksiser og om politikk. En av frontene går mellom liberal høykulturell smak typisk for såkalte New York-intellektuelle og en konservativ populisme som krever både sensur av kunst som oppfattes som støtende, og nedskjæring i offentlig støtte til kulturformål, og hvis smak er knyttet til main stream populærmusikk og Hollywoodfilmer, altså det som ofte forbindes med middle America.

Amerikansk kulturdebatt og holdninger til ulike kulturer har trekk som både er svært ulik og svært lik dem som finnes i Europa. På begge kontinenter finnes det en smakskultur som representerer en økonomisk og kulturell elite og utdannelseselite. Den benytter seg av medier og kulturtilbud av mange slag, men deres foretrukne institusjoner er typisk høykulturelle.

En langt større smakskultur er populær og har opphav i grupper med lavere inntekt og utdannelse, og forholder seg typisk til ett medium – TV. Etter hvert er det blitt hevdet at alle amerikanske smakskulturer beveger seg vekk fra skillet mellom high brow og low brow, til en altomfattende middle brow-kultur, uten egentlige særtrekk. Men å hevde det er selvfølgelig i seg selv en high brow-holdning.

Det er imidlertid et aspekt til ved amerikanske kulturelle holdninger som det er viktig å trekke inn i dette perspektivet, og det er at den amerikanske kulturen på tross av eksistensen av eliter, også har vært preget av en holdning som har vært langt mindre fordomsfull overfor populærkulturens uttrykk enn europeiske elitekulturer. Dette henger sammen med flere forhold, men to er særlig viktige:

For det første at amerikansk populærkultur innebærer omforminger og videreutvikling av folkelige kulturer som kom til USA med innvandrere og afrikanske slaver. Derfor bærer den i seg en folkelig appell som finner gjenklang over praktisk talt hele verden. For det annet, fordi den amerikanske populærkulturen er markedsbåret, er den også preget av å kunne spille på den smaken som finnes hos brede grupper. Dette er viktige forklaringer på hvorfor amerikansk populærkultur er så dominerende, i tillegg kommer selvfølgelig økonomisk makt.

Den kulturdemokratiske holdning som Gans står for, har røtter i en sterk amerikansk tradisjon, som skiller seg fra den som ofte kommer til uttrykk i det kontinentale Europas store aviser, som uttrykker en klart elitær, men også kritisk og reflekterende smakskultur.

Slike aviser er den offentlige samtales sentrale organer. Deres innflytelse ligger i at de representerer og taler til de smaksdominerende gruppene. De henvender seg til et publikum, ikke til konsumenter. De er i egentlig forstand kritiske i og med at de skiller mellom det betydelige og det ubetydelige, det gode og det dårlige. Deres kultursider, eller for å bruke det tyske begrepet Feuilletonavdelinger, forutsetter en kritisk tilegnelse.

Men de uttrykker samtidig, for å forfølge Gans' tenkemåte, en avstand til det populære. For i USA er det dialektiske svaret på elitens refleksjon et fjernsyn og en populærpresse der det overhodet ikke finnes kritisk refleksjon, og i Tyskland er motstykket til de sobre kulturaviser Bildzeitung. Et svar på en situasjon preget av en slik kløft i smakskulturer kan lett fremstå som at det er nødvendig å popularisere smak. Det vil si å søke det populære med en blanding av elitens distanse og det populæres masseappell.

Et anglo-amerikansk uttrykk foren slik strategi er smartening up, som innebærer bruk av innforstått terminologi, lekker layout, en intellektualisering av populære og daglige fenomener, sterk motebevissthet, men også en viss ironi.

I internasjonal presse kan den britiske søndagsavisen Observers utvikling være et eksempel på dette. I Norge er Dagbladets Magasinet et annet uttrykk.

Dette er noe annet enn intellektuell refleksjon. Det uttrykker snarere en ny type smakskultur som med Gans kanskje kan kalles konvergerende i og med at den tar opp i seg både det populære og det elitære. Han nevner som et typisk eksempel på denne smakskulturen – som går på tvers av klasser og ellers skilte grupper – komiserien Seinfeld, med sin ironi og innforståtte intertekstuelle referanser til den populærkulturen den er en selvfølgelig del av.

Motsetningen til den sammenløpende tendensen er fremveksten av særegne smakskulturer – særlig ungdomskulturer med spesielle og utgrensende særtrekk ikles drakt og musikksmak.

Smakskulturene er ikke lenger stabile. Store grupper beveger seg med letthet mellom det populære og det elitære, på tvers av, og opp og ned i smakshierarkiene. Den dannede enhetskultur gikk under for mange tiår siden. Den er blitt erstattet av altetende kulturkonsumenter, ofte unge voksne, med høy utdannelse [og] brukbar økonomi. En gruppe som er attraktiv for annonsører og markedsførere, altså et eksempel på hvorledes smakskulturer er forbundet med en markedslogikk.

Dette er en utvikling det er fristende og nødvendig å gripe fatt i, og den gir populærkulturen en helt sentral plass i kulturjournalistikken. Men en slik ny kulturjournalistikk må ikke bli til underholdning. Det vil si at det blir en dekning som stort sett består av reportasjer i en personifiserende vinkling, og ikke analyser.

Det er nødvendig med kritisk og vurderende journalistikk også om populærkultur, som kan uttrykkes i populærjournalistikkens genrer, som utmerket godt kan være analytiske. Det er en tendens blant annet i Dagbladet til å gi slipp på en slik reflekterende holdning.

Populærkulturen må behandles med samme kritiske bevissthet som høykulturen. Det må skilles mellom det gode og det dårlige, det viktige og det ubetydelige innenfor alle smakskulturer. Ikke å foreta en kritisk vurdering av populærkulturelle fenomener innebærer no brow-holdning til kulturen som helhet.

Kilde

1. mars 2002-2. mars 2005